Da eieren vendte tilbake til villaen fra 1952 for å skape et nytt hjem sammen med sin ektemann, oppstod et spørsmål: Hvordan kan noe så kjent få vokse videre uten å miste sin sjel?

Villaen ligger i en frodig eplehage med utsyn mot fjorden. Den røde kledningen, de hvite vinduene og saltaket bærer etterkrigstidens nøkterne modernisme, men også en egen varme. Renoveringen tar vare på denne karakteren, samtidig som planløsningen er tilpasset livet som nå skal leves her.

Trappen er bevart som husets samlende element. Kjøkkenet er flyttet og blir et naturlig første møte med hjemmet, før rommene fortsetter inn i spisestuen og stuen rundt peisen. Større vinduer slipper dagslyset inn fra flere sider og knytter rommene tettere til hagen og fjorden. Åpne soner for fellesskap balanseres av vinterhagen og biblioteket – steder for stillhet, lesning og refleksjon.

Lys eik går igjen i gulv og spesialinnredninger, mens travertin og marmor tilfører dybde og taktilitet. Belysningen er komponert slik at lyset får forandre materialene gjennom dagen. Sporene av fortiden er fortsatt til stede, men de har fått selskap av noe nytt. Huset er ikke ført tilbake til slik det en gang var; det er gitt muligheten til å bli hjem igjen.